Hytte 212, Plommeveien

Solvang avdeling 2

-En kolonihagehytte trenger ikke å se ut som en vanlig norsk hytte, og heller ikke en byleilighet eller et hus. Hva er stilen til en kolonihage? Den finnes ikke. Her kan man lage sin egen stil!
Dagens eier overtok en ganske sliten kolonihagehytte og -hage i midten av oktober 2015. Selve hovedbygget på 21 kvadratmeter er trolig fra tidlig 1930-tallet. Senere ble det et soveromtilbygg, glassveranda og bod. Antagelig fra 1960-tallet. – Foruten et par malingstrøk og småarbeider, var lite gjort siden da. Hytta var ikke akkurat sjarmerende, med slitent koreapanel og tapeter som flasset, råte i panel, pilråtten bod som måtte rives, råttent og lekk tak i glassveranda – attpåtil med et forbrenningstoalett med fullt utsyn og innsyn. Her var det bare å gyve løs.

Eier, som er arkeolog, ansatt hos Riksantikvaren, forteller:

Gjennom material- og fargebruk ser mye av det jeg har gjort som at det «alltid» har vært der. Til og med antikvarer har trodd jeg har beholdt noe gammelt, men som kun er noen uker gammelt. Tre ting preger arbeidet:

  1. Antikvariske hensyn. 

Solvang kolonihager er verneverdig og står på Byantikvarens Gul liste. Jeg valgte å ta antikvariske hensyn. I så måte at de originale vinduene på hovedhytta er restaurert med bruk av linoljekitt, linoljemaling, sprukne glassruter er skiftet med originale fra rundt 1930 og rustne hjørnejern er erstattet med helt like. Utvendig er moderne plastmaling fjernet og jeg malte isteden med linoljemaling. Jeg fjernet minst mulig av eldre materialer, kun det som var råttent. Det innebærer at mye av materialene bærer preg av tidens bruk og slitasje, at det er svikt i gulv og at hytta fortsatt er temmelig skeiv. Tidstypiske elementer ble beholdt, slik som verandaen fra 1960-tallet, men med helt nytt tak som er hevet og forlenget. Verandaen har en noe annen materialbruk og utforming enn det kolonihagens egen byggeforskrift tillater i dag. Slik som gule vinduer ved døra og en tidstypisk liggende kledning med skråskjærte hjørner som ikke lenger er tillatt i kolonihagen. De ulike verandaene på Solvang gjenspeiler de ulike tiårene fra 1950-tallet og til i dag.
– Jeg står hardt på at denne variasjonen må kunne tas vare på, at den viser historien til Solvang, sier eier.

2 Farger
Jeg var lei av alt det hvite og grå som har preget Norge i 20 år, så jeg ønsket mest mulig farger! Først tenkte jeg å male pastellfarger inne, men jeg begynte å pusse opp på vinteren og endte opp med mørke farger. Mange sier mal lyst i små rom. Men mørke farger skaper intimitet og dybde i små rom. Mange synes også at hytta virker større enn den er. Utvendig valgte jeg å male med tre farger: gult som gjør hytta større, for så å dempe dette med detaljer og hele boden bak i mørkegrønn, mens vinduer og veranda er antikkgrønn. De samme fargene brukes også inne på verandaen, som blir et rom mellom inne og ute, og kanskje aldri helt funnet sin plass (har blitt et alt-mulig rom). Først etter at jeg begynte å male utvendig oppdaget jeg at hovedhytta også opprinnelig var gul, malt i nesten den samme fargen!
Senere fikk jeg også vite at de opprinnelige fargereglene nettopp var at hyttene skulle males i tre ulike farger utvendig, slik jeg har gjort. Dette underbygger hyttenes særskilte arkitektur, som har blitt kalt «folkelige funksjonalisme»:

3 Mønster og lekenhet

I tillegg til farger, valgte jeg å gå for mønster. Jeg var inspirert av mine besteforeldres hus, der andre etasje ble malt trolig på tidlig 1950-tallet med en såkalt mønsterrulle: en rulle som påfører mønster direkte på veggen. Det var vanlig i Norge for noen tiår siden, men er for de fleste i dag helt ukjent, kanskje fordi de fleste slike vegger er malt over. Opprinnelig skulle jeg kun legge mønster på hovedrommet, men endte opp med å legge mønster på alle veggene – ensfarget ble for kjedelig. I tillegg valgte jeg å legge på tre ulike tapeter. Noen vil kanskje si at det virker litt voldsomt at en hytte på 40 kvadratmeter er malt i rundt 10 ulike farger, med tre ulike mønster og i tillegg tre tapeter! Men det har blitt harmonisk, intimt og avslappende, samtidig som det stimulerer sansene. Først kjentes det vågalt. Nå synes jeg at jeg har vært altfor forsiktig, og skulle gjerne ha gått enda lenger!

I selve hagen vokste det ikke mye annet enn åtte frukttrær, noen busker og en svartelistet staude. Jeg har brukt mye tid på å spa opp flere bed, plante og så. Spesielt fornøyd er jeg med dammen jeg gravde i fjor sommer. Den ser allerede ut som om den «alltid» har vært der. Hagen er ganske åpen for innsyn, men dammen bidrar til å skape både blikkfang og intimitet. Sildringen fra fonten virker beroligende og gir motlyd til trafikkstøyen fra Sognsveien, like bak hytta. Dessuten blir jeg aldri lei av å se gullfisken og den hvite karpen «Perle» spise mat.
– Hytta og hagen min er noe annerledes, fargerik og nostalgisk. Det er noe vi trenger mer av!

Adresse

Hytte 212, Plommeveien, 0857 Oslo

Tidspunkt

Søndag 20. september 2020

Kl 13-16